Solen skinner, føret er blått og livet smiler til deg. Anorakken er ikke lengre vindtett, men du kjøper ikke ny. Den gamle duger, gjør den ikke? Du investerer tusenvis av kroner i nye ski, superlette racingski. Du bruker time etter time på prepping, smøring og gliding. Allikevel tar du på den gamle, utvaska og falmede anorakken.
Så står du der da. Nyter utsikten av en kritthvit hei, får frysninger av de lynskarpe sporene Skiforeningen har kjørt opp for oss. Deilig, tenker du. Dette er livet.
Så begynner maset. Kakaoen har blitt kald, appelsinen er et herk å skrelle og skiene kladder. Barna tryner i løypa og ødelegger sporene, for ikke å snakke om alle med pulk. Den veldig fine, men ikke fullt så vindtette anorakken, begynner å irritere deg. Når du endelig er fremme ved skihytta hvor du skal ta en etterlengtet pause, oppdager du at resten av Oslo også skulle akkurat dit akkurat i dag. Du gidder ikke stå i køen og blir enda surere fordi du må spise den kjipe, tørre brødskiva du har tatt med for syns skyld. Matpakke skal man jo ha med.
Når turen endelig er over oppdager du at du må vente 45 minutter på bussen. De som mener det er så urolig praktisk med en liten skitur etter jobb, de har bil. Det kan jeg love deg. Men bil skal man jo ikke ha. Man trenger jo ikke det så lenge man bor i byen. Miljøsvin skal vi i hvert fall ikke ha på oss at vi er.
Du kommer deg til slutt hjem. Dusjer og spiser et ostesmørbrød. Når du legger deg er det siste du tenker før du sovner, aldri mer om jeg gidder det der. Men det er ikke det samme som du kommer til å si til kollegene dine dagen etter. Du kommer nemlig til å si at du har vært på en fantastisk skitur i flotte omgivelser. Du kommer til å skryte av Oslomarka, og minne de på hvor utrolig tilgjengelig den er. En liten tur etter jobb kan absolutt anbefales.
Så kanskje det er typisk norsk å være god. Typisk norsk å være god i å være norsk. Vi er tross alt født med ski på beina.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar