Alene

Åpningen av en skole utenfor Accra, Ghana. 

Året var 2004 og det var varmt.

 

What's not to like?

Jada, du kan klage så mye du vil. Men på et eller annet tidspunkt kommer du til å begynne med twittringa. Og du kommer til å like det.

Bare ta en titt på denne videoen her:

Vi twittres.

Typisk norsk

Ja - det sies jo at det er typisk norsk å være god. God i hva da?



Solen skinner, føret er blått og livet smiler til deg. Anorakken er ikke lengre vindtett, men du kjøper ikke ny. Den gamle duger, gjør den ikke? Du investerer tusenvis av kroner i nye ski, superlette racingski. Du bruker time etter time på prepping, smøring og gliding. Allikevel tar du på den gamle, utvaska og falmede anorakken.

Så står du der da. Nyter utsikten av en kritthvit hei, får frysninger av de lynskarpe sporene Skiforeningen har kjørt opp for oss. Deilig, tenker du. Dette er livet.

Så begynner maset. Kakaoen har blitt kald, appelsinen er et herk å skrelle og skiene kladder. Barna tryner i løypa og ødelegger sporene, for ikke å snakke om alle med pulk. Den veldig fine, men ikke fullt så vindtette anorakken, begynner å irritere deg. Når du endelig er fremme ved skihytta hvor du skal ta en etterlengtet pause, oppdager du at resten av Oslo også skulle akkurat dit akkurat i dag. Du gidder ikke stå i køen og blir enda surere fordi du må spise den kjipe, tørre brødskiva du har tatt med for syns skyld. Matpakke skal man jo ha med.

Når turen endelig er over oppdager du at du må vente 45 minutter på bussen. De som mener det er så urolig praktisk med en liten skitur etter jobb, de har bil. Det kan jeg love deg. Men bil skal man jo ikke ha. Man trenger jo ikke det så lenge man bor i byen. Miljøsvin skal vi i hvert fall ikke ha på oss at vi er.

Du kommer deg til slutt hjem. Dusjer og spiser et ostesmørbrød. Når du legger deg er det siste du tenker før du sovner, aldri mer om jeg gidder det der. Men det er ikke det samme som du kommer til å si til kollegene dine dagen etter. Du kommer nemlig til å si at du har vært på en fantastisk skitur i flotte omgivelser. Du kommer til å skryte av Oslomarka, og minne de på hvor utrolig tilgjengelig den er. En liten tur etter jobb kan absolutt anbefales.

Så kanskje det er typisk norsk å være god. Typisk norsk å være god i å være norsk. Vi er tross alt født med ski på beina.

Earth Hour 2009

   Earth Hour 2009 by WWF - Sign up for Earth Hour!

På vei til Black Sand Beach, Hawaii. Denne stolen stod plutselig der. Helt for seg selv.

Det er noe med fargene jeg liker utrolig godt. Jeg vet ikke helt hvorfor egenltlig, jeg bare liker det.

Deilig å ikke alltid måtte ha en grunn! Så nå kan jo du se litt på dette bildet.

Sveve i egen bane

Du etser deg en bane, gjennom sjela mi.
Som margfolket vandrer du gjennom meg.
Du etterlater ingen spor.
Døden kaller de deg.

Med ett tar du en etterlengtet pause.
Lar meg få puste. I fred.

Jeg er lei av deg, døden.
Ta ikke meg. Ta ingen andre.
Du må sveve i egen bane.
I det tomme univers.

Sommerfuglen svirrer uten baktanke.
Meg kan du ta. Meg kan du få.
Løvet spinner rundt oss.
Som en ensom karusell

Spring barfot over kloden.
Du har kun deg selv.

Skogens ro

Jeg gikk en tur på stien
søkte ei skogens ro
Skogen er min fiende
Når den truer med sin klo

Roen den ga du meg
da du plukket meg ned
Frukten var moden
Det var meg du kunne se

Du må la meg blomstre
Spire, vokse, gro
Håpet har jeg i meg
I hvert fall har jeg tro

Bærne vokser viltert
Følelsen i mot meg slo
Jeg gikk en tur på stien
Der fant jeg skogens ro

Kveldssang

Kvelden lister seg
stillt på tå
Verden står stille
og hører din pust

Pusten sprer seg
som en smittsom vulkan
Tankene brer seg
som en sommernatts bris

Brisen sveiper deg
av dine føtter
Alvene hvisker
Du drømmer ei

Dette er eventyret
La deg beruse
Sommerfulger i nattens mørke
rop så høyt du kan

Av alle sjelers glede

Papirfly

I fly like paper, get high likes planes.

Sånn starter M.I.A.s nyeste hit. Den handler i stor grad om narkotika. Tror jeg. Broren min er 14 år og kan teksten. Moren min er 44 og forstår den ikke. 30 år utgjør altså en generasjon, og vel så det. Jeg derimot, forstår ikke mine oppgaver i dette familiefellesskapet. Skal jeg nekte lillebror å overføre sangen til ipoden, eller skal jeg tvinge min mor til å høre på den? Skal jeg i det hele tatt bry meg om det? Jeg hører jo på den samme musikken.

Dobbelt moral, dobbelt så bra. Den er jo tross alt ganske kul.

http://www.youtube.com/watch?v=fXVRlB_As9M

Hvorfor er ikke dette meg?

Jeg lurer noen ganger på hva jeg egentlig driver med. Hvorfor sitter jeg på kontoret dag inn og dag ut, når det der kan være meg? Jeg er jo den spontane typen. Eller? "Da gjør jeg bare det da" - hører jeg meg selv si ganske ofte. "Kom igjen da, vi stikker" - hender det også at jeg sier.

Allikevel sitter jeg på kontoret. Det er ikke snø her inne, det er ikke sol her inne og det er absolutt ikke kaldt her inne.

Komfortabelt ville kanskje du sagt. Man må jo ha en jobb. Man må jo tjene penger. Det er tydligvis viktig å kunne si til foreldrene sine at "jo da, jeg trives fint på jobben." Og det gjør jeg jo.

Jeg skal dø med skoene på. Jeg får vel starte snart tenker jeg.

Er du med?