Underfundig

Jeg er en superhelt. Jeg bare vet det. Det er ingen som kan stoppe meg. Selv om man bare er syv år kan man faktisk gjøre ganske mye. Jeg kan knyte mine egne sko til og med. Det kan ikke hun jenta med den rare nesa som har begynt i klassen min. Jeg går nemlig i første klasse. På en ekte skole. Egentlig skal jeg ikke være der. Det er en slags misforståelse mellom mamma og meg. Jeg må egentlig være ute å redde verden. Jeg fikk et brev fra pappa her om dagen. Noe som er litt rart siden han bor i himmelen og mamma sier de ikke har postkontor der. Men jeg fikk jo brevet. Så en eller annen ordning må de nå ha. Underfundig. Det er yndlingsordet mitt. Pappa skrev i hvertfall at jeg var hans superhelt. Og siden pappa sitter i himmelen må det være han som bestemmer. Læreren min sier at Gud bor i himmelen. Og plass til så mange kan det ikke være der oppe. Noen ganger er det jo ikke en eneste sky. Tull og tøys og fanteri.

Nå er jeg sytten og reflektert. Jeg ble aldri noen superhelt. Dust av meg å tro noe sånt. Ikke kan jeg knyte mine egne sko lengre. Ikke får jeg brev fra fattern lengre. Fant ut at mamma skrev de og da var det slutt. Jeg er ingen unge. Jeg skjønner jo at han er dau. Skolen var en fiasko. Lærerne prakker på deg alt mulig av unyttig kunnskap. Ingen ting av nytte. Nytteløst. Muttern har stikki. Fikk seg type og greier. Men jeg klærer meg sjæl. Hvor vanskelig er det å slenge en osteskive på et knekkebrød liksom. Fikk meg noen kompiser med godsaker. Dagene flyr avgårde. Merker ikke så mye til de egentlig. Kanskje like greit.

Jeg ble aldri noen superhelt. Men jeg gjorde så godt jeg kunne. Nå er jeg gammel og nærmer meg slutten. Jeg holdt meg fast og kom meg hit. Nå kan jeg endelig slippe taket og si meg fornøyd. Jeg er fornøyd. Det blir vel aldri helt som man forventer. Men hvorfor skal det bli det. Overraskelser. Det er vel bra det. Lasten er tung. Men ikke tyngre enn jeg kan bære. Styrken er uendelig. Man må bare vite hvor den kan hentes. Ordene flommer ikke over som de en gang gjorde. Fornuften har innhentet meg. Jeg er ikke lenger redd. Dette skal jeg klare. Motet finnes jo. Det har jeg blitt fortalt. Lært og erfart. Bena har blitt sterkere med årene. Minnene svakere. Nå er tiden inne. Den jeg har ventet så lenge på. Utsikten er god. Kanskje jeg faktisk er en superhelt. På min egen måte.