Han er febril og svetten renner. Pulsen er noe urytmisk, brystet heves og senkes en anelse raskere enn vanlig. Han kjenner det prikker lett bak tinningen, langt inne et sted man ikke kan klø tilbake. Det eneste som kan få nervene på plass er å kjenne noe kaldt, brusende, fosse ned spiserøret. Han humper seg ut av sofaen, stuker foten i dørkarmen og banner. Smerten jager gjennom foten og nesten opp i magen. Han tar det selvfølgelig som en mann, smerte er for pyser. Dessuten gjør det ikke vondt hvis det ikke blør. Første slurken er fantastisk. Den klassiske jomfruslurken som kun virker èn gang per dag, maks. Han kjemper for å ikke sette noe i vrangstrupen. Det kiler litt på en halvgod måte.
Nå er han snart klar. Hvis bare den helvetes telefonen kunne slutte å ringe. Han er absolutt ikke interessert i å snakke med noen. Han syns ikke litt fred er for mye å be om, så han trekker gjerne ut telefonkontakten, og skrur av mobilen i samme slengen. Frihet!
...
Svetten er tørket og trøya er våt. Han ligger utstrakt og utslitt på sofaen. Pulsen er på vei ned og hjertet får puste. For en gangs skyld gikk alt som det skulle. Endelig kan han smile tilfreds, bitene faller endelig på plass. Han kjenner en liten varm følelse presse på, bak øynene et sted. En urovekkende uvanlig følelse, men han slipper den til. Èn eneste tåre triller ned kinnet. Så er det over.
...
Min pappa er en fotballidiot.
